«Solskjær skjøt United til topps» sto det på Dagblad-forsida. Ikke nok med at det sto på forsida, det sto over hele forsida. Med fargebilde og svære bokstaver. «Solskjær skjøt United til topps». Selvsagt sto det det. Gutten hadde tross alt lurt inn to lusemål og redda ett poeng for United. Dermed fikk de låne tabelltoppen noen timer. Klart det måtte på forsida!

Jeg leste artikkelen, og tenkte: Hvor mange mål måtte Rushfeldt smelt inn for å få den samme oppmerksomheten? Sannsynligvis hadde fire gåller på en halvtime i en Champions League-kamp holdt - såvidt. Og da snakker jeg om Rosenborg, nr. 1 i Norge! De andre norske klubbene står det alltid for lite om. Med mindre en proffoppkjøper har vært og sett på selvsagt.

Det dreier seg om nedprioritering av norsk fotball. Dagbladet gjør selvsagt ikke dette uten grunn. Avisene skal selges, og Solskjær selger. Derfor må han på forsida - til gangs. For det er et faktum at mange, alt for mange, trøndere gir blanke i åssen RBK gjør det, så lenge United vinner. Og dermed blir det et marked for forsider som denne. Men, uansett er det skuffende at Dagbladet ikke ser viktigheten av å støtte opp om norsk fotball. De kan skrive velmente kommentarer om nordmenn som burde holdt seg hjemme framfor å satse på en proffkarriere, men når alt kommer til alt er det nettopp de som fyrer opp under anglofilien i Norge.

Situasjonen er selvsagt ikke annerledes i andre norske aviser (må nesten trekke fram Adressa som et hederlig unntak her), men Dagbladet egner seg godt som eksempel. Spesielt siden de har hatt gleden av å markedsføre seg selv som ledende på engelsk fotball.

Til og med Rosenborg bøyer av for anglofilien i Norge. Når RBK spiller samtidig som Manchester United i Champions League avsløres ikke resultatet i United-kampen fordi den går på TV3 (som selvsagt heller sender Brøndby-United enn Inter-Real Madrid) seinere på kvelden. Drit i det RBK! Brøl ut resultatet over høyttaleranlegget, gjerne både i pausen og etter kampen, sånn at ingen unngår å høre det. Sørg heller for at treige trøndere drar på byen for å feire storspill og Champions League-poeng istedenfor å benke seg foran TV-en.

Anglofilien er nemlig et problem for norsk fotball. Mange nordmenn reiser heller på fotballhelg i England enn å følge sine lokale lag. Fotballgale foreldre drasser med seg småunger til Old Trafford eller Anfield Road. Resultatet blir selvsagt at ungene drømmer om en gang å få spille der, og ikke på Lerkendal, Bislett, Åråsen osv. Og potensielle publikummere som uteblir fra norske arenaer ødelegger stemninga og reduserer inntektsgrunnlaget for klubbene. Sånn har det vært i mange år allerede. Er det rart profilene i Eliteserien rømmer til England?

Jeg blir forbanna når jeg ser innslag på TV’en om familier som reiser på fotballturer til England. Folk må selvsagt få gjøre som de selv vil, men det som irriterer meg er at de samtidig våger å kalle seg supportere. Jeg synes det er respektløst, rett og slett. Respektløst ovenfor de virkelige supporterne. De supporterne som føler tilhørighet til byen/bydelen/landet/landsdelen. Flertallet av de som reiser over har i høyden vært i Liverpool (eller hvor det måtte være) et par ganger, sannsynligvis aldri før. Engelske supportere ler av dere! Og enda mer patetisk blir det når nordmenn tropper opp på Ullevål for å heie på Liverpool når de spiller mot norske lag.

Anglofile nordmenn avslører seg selv når de forsvarer seg med at Premier League er bedre enn Eliteserien. Å ha favorittlag basert på det sportslige nivået er et brudd med all god supporterkultur. Elsker du klubben din, så gjør du det uansett. Supportere støtter laget, uansett om de er i fjerde-divisjon eller i europatoppen. Folk må gjerne følge engelsk fotball for meg, men - vær så snill - ikke leik supporter. Hører dere: IKKE LEIK SUPPORTER LENGER! Svikter du det lokale laget ditt til fordel for et lag mange hundre mil unna er du ikke en supporter, men en sviker!

Isteden bør vi være stolte av det norske lag (inkludert landslaget) har oppnådd på fotballbanen. Vi er blitt en stormakt i europeisk fotball! På tross av nøktern pengebruk (det er mer enn vi kan si om Premier League) har vi oppnådd flotte resultater. Det er ingen grunn til å bøye seg i støvet for engelske lag lenger. Vi har vist at vi duger selv! Og det er i hvertfall jeg stolt av. Det er nemlig stolthet det dreier seg om. Folk som er stolte av klubben sin reiser ikke på fotballhelg til England. Aldri i verden!

Dessverre er det for få som har det sånn. Antallet øker riktignok, men så lenge de norske supporterklubbene til United og Liverpool har flere medlemmer enn alle supporterklubbene til norske lag til sammen, blir det meningsløst å påstå noe annet enn at vi er for få. Potensialet er der nemlig.

Derfor var det med stor glede jeg så at Tromsø-spiss Rune Lange avslo tilbudet fra Coventry. Sånn skal det være! I motsetning til Judas-Heggem (solgt seg som ei hore) tenkte han på andre ting enn penger. Jeg tror rett og slett fyren er litt glad i klubben sin jeg. Og sånne spillere liker fansen (finnes de i Tromsø?). Vi vil ha flere sånne i norsk fotball!

Så oppfordringa blir altså: Fortsett kampen for norsk fotball og kjøp norsk supporterutstyr! La alle som møter på Lerkendal i engelsk supporterutstyr få høre hva vi mener om det! Brenn det engelske utstyret! Boikott aviser/tv-kanaler som nedprioriterer norsk fotball! Og litt mer stolthet og respekt for fotball-arenaene våre, hadde ikke vært av veien det heller. De er tross alt kulturbygg! I Trøndelag finnes det faen ikke et postkort med bilde av Lerkendal å få kjøpt engang. Skam! Hva med en miniatyrmodell av Lerkendal på RBK-shoppen forresten? Mulighetene er mange.

Flertallet av de fotballinteresserte i Norge skal elske norske lag, og være stolte av det! Vi skal klare det, men for å være ærlig tror jeg ikke det skjer på ei stund enda. I mellomtida veit jeg hvem jeg vil se i 9-er drakta til Troillan hvis Rushfeldt gjør som Heggem: Melder overgang til et dårligere lag.

Jørgen Stuevold [bstuevol@online.no]