Gullrøtter

Da er det like før adventstida setter inn, og vi kan begynne å kave rundt i snø og slapps og stresse og masse med alle disse julegavene som skal handles inn, gis bort og byttes. Takk og lov for det, da har vi heldigvis noe å se frem til i mørketida. Midt oppi alt dette skal vi selvfølgelig også sørge for julegave til oss selv; medlemskap i Kjernen og sesongkort 2014.

Og det er det mange gode grunner til at vi skal ha. Deriblant to meget viktige: To gull på tre år må vi kunne forvente av Rosenborg. Har en eller annen sentralt plassert kar uttalt. 2012: Ingen, 2013: Ingen, 2014: Dobbeltmester. Det er eneste måten vi kan få regnestykket til å gå opp – og da har vi lagt godviljen til. Fordi: Vi er usikre på om disse gullene i 2 av 3 år egentlig inkluderte Norgesmesterskapet i utgangspunktet. Men vi er i det gavmilde hjørnet nå rett før jul – selv om det gavmilde hjørnet er hvor vi per nå ligger i fosterstilling og forbanner alt og alle som bidro til at vi skuslet bort cupen – men det er jo uansett riktig hjørne.

Da har vi sagt noe om forventningene til resultatene i 2014. Så da får vi legge til noen velvalgte ord om hvordan vi skal komme dit: Vi vet ikke. Men vi vet hvordan vi ikke kommer dit. Og det er ved å snakke veldig pent om røttene når vi alle ser at det som kommer opp av jorda ikke er helt hva man skulle kunne forvente ut fra disse røttene alle er så glade i. Noen må ha forvekslet frøposene.

Nå har vi vært her som Kjernen siden 1996 – og mange av oss var her lenge før den tid – og uansett hva du måtte mene om fotballsupportere så er vi av den oppfatning at vi faktisk vet litt om hva det går i. Når det gjelder fotball, altså. Vi forventer ikke nødvendigvis at vi skal slå Real Madrid og AC Milan årlig på vår vei mot sluttspillet i Champions League, men vi forventer å se konturene av et lag som vi har lov til å drømme om kan slå disse lagene fra tid til annen. I øyeblikket våkner vi fra de mindre hyggelige drømmene våre, gjennomsvette, av våre egne smerterop når nevnte lag er erstattet med ukjente middelmådigheter med navn vi ikke kan uttale og på langt nær stave går opp til 10 – 0 og sletter rekordtapet vårt i Europacup mot Hibernian fra 1974. Det er ikke så fryktelig hyggelig. Det må det være lov å si.

Og da kan vi heller ikke våkne – eller våkne og våkne, mange sov ikke så altfor mye heller – dagen etter å ha skusla bort cupen mot noen romsdalinger til overskrifter som sier at VI MANGLER 4-3-3-SPILLERE. Det er det mange som har sett, skjønt og sagt siden januar. Og vi mener å huske at en del av rotverket Rosenborgs Hus er bygd på inneholder noen postulater om at man skal trene mer på det man er god på, gjøre hverandre gode, at laget er mer enn enkeltspillerne og så videre. Men hvordan i Herrens navn skal man kunne trene på det man er god på, gjøre hverandre gode og skape noe mer enn 11 enkeltspillere i en 4-3-3-formasjon om man ikke har 4-3-3-spillere?

Vi bare spør. Så får noen andre, som hevder å ha mer greie på dette enn oss, ta seg av svaret.