Storm

Det blåser på toppen. Så vidt vi husker. Vi ble bare minnet på gammel storhet her vi sitter, et stykke lenger ned, for det blåser her også. Vi er jo for så vidt vant til det. Kampen mot motstanderne har alltid vært der, den er liksom litt av selve vitsen med det hele. Kampen mot de som mener Rosenborg har urettferdige fordeler i alle mulige sammenhenger er stadig der. Kampen mot en tv-kanal som jubler hemningsløst hver gang de kan vinkle noe RBK-relatert på en negativ måte. Joda, vi er vant til kamp, og vi har alle våre arr. Det er dog noe uvant å registrere at vi nå tilsynelatende befinner oss midt i en kamp mot våre egne.

Vi er supportere. Du vet, disse ubehøvlede, bråkete, stygge uromomentene som stadig lager trøbbel. Vi synger og danser og hopper og elsker Rosenborg. Omtrent sånn som andre supportere elsker sine respektive lag. Men vi har nå skjønt at vi er noen hakk verre.

Det blir stadig påpekt at vi er bortskjemte. Ja, er du vill? Selvfølgelig er vi det! Hvor mange andre klubblag på toppnivå i noe land i verden har opplevd noe i nærheten av den suksessen Rosenborg har? Ikke mange. Vi vant den norske Tippeligaen 13 år på rad. Antall titler denne klubben har samlet på sine 97 år gir et snitt som ingen nærmer seg. Vi har slått Bergen 10-0. Vi har vært med i Champions League elleve ganger og slått Milan, Borussia Dortmund og Real Madrid. Klart vi er bortskjemt! Noe annet ville ha vært galskap!

Men hva kan vi bidra med? Ikke så mye. Vi får ikke være med å ta innkast engang. Vi bare støtter spillerne når de trenger det og jubler med dem når de får det til. De fleste av oss skulle så gjerne ha vært utpå gresset der, i verdens aller vakreste drakt og med livet som innsats gått inn i hver takling, banket ballen i krysset fra 50 meter og vunnet så mye at snekkerne knapt klarte å lage premieskap fort nok. Det ble med drømmene. Vi får heller fortsette å følge klubben i tykt og tynt.

For noen blir det litt tungt av og til, må sies. For selv om kjærligheten til drakta er uendelig, så hender det at vi blir skuffet over de som forvalter arven, historien og navnet. Det hender at vi blir frustrert når vi blir rundspilt av nyopprykkede klubber med et budsjett som er en femtedel av vårt eget. Og primitive som vi er, så blir vi sinte når vi får kjeft fordi vi bryr oss.

Ingenting varer evig. Så mye har vi skjønt i løpet av det siste tiåret. La oss bare understreke – vi forventer ikke at Rosenborg skal vinne serie, cup og komme langt i Europa hvert eneste år. Vi ønsker som supportere at Rosenborg skal vinne hver eneste kamp de spiller, selvfølgelig, men det vet vi også at ikke går. Når tapene kommer blir vi skuffet, vi sutrer, vi drar hjem og snur kjerringa, og så møter vi opp på kamp igjen uka etter. Med håp i øynene om at det ikke blir nok en natt der vi sover dårlig, at vi slipper å være humørsyke til litt utpå tirsdag kveld, at klubben viser noen glimt av gammel storhet.

«Dere har ikke vært fornøyd siden Eggen ga seg», er et vanlig refreng når det står på. Og det er ikke til å stikke under en stol at enhver annen trener som har trent et norsk lag blekner i skyggen av Nils Arne. Er det rettferdig å sammenligne de som kommer etter med det han har oppnådd? Nei. Men det er heller ikke sånn at noen blir ansatt som trener i Rosenborg og lar seg overraske over at de blir sammenlignet med ham. Det må du regne med. Det står i stillingsbeskrivelsen.

Åge Hareide har vært ute og slengt med dialekta si. Han er irritert på oss. Rosenborg-supporterne. Vi hevder på ingen måte å representere alle som holder med klubben, men anser at vi er i målgruppa for hans ord. Men hvor godt de treffer er vi usikre på. Åge har jo blitt nødt til å finne seg noe nytt etter svake prestasjoner noen ganger. At han har sympati for en kollega i samme situasjon er ikke unaturlig. Men ikke prøv å leke indignert på vegne av klubben, Åge. Når du i din tid ble kalt «uspiselig» på direkte tv av en tidligere kollega på grunn av måten du forlot klubben på, ser vi ikke helt med hvilken autoritet du kan mene at vi må ta oss i nakken. Klubben som for deg var arbeidsgiver i et års tid er klubben i vårt hjerte fra vi forelsker oss til vi havner i jorda. Vi kommer aldri til å slutte å bry oss om klubben. Men det et kollektivt fotballmiljø ser ut til å ha oversett er at å bry seg ikke er det samme som blind, ukritisk patriotisme.

Vi har ingen mediestrategi. Ingen lager «Hjemme hos»-reportasjer om oss slemme supportere der vi leker med barna og stirrer ut i evigheten for å gjøre oss spiselige. Ingen i klubben forsøker desperat å fremstille oss i noe bedre lys. Og det er helt greit. Vi har ikke noe behov for å gripe etter offerkortet. Vi tåler lys på det vi driver med.

En annen som har slengt med leppa er Tom Nordlie. En mann som besitter utvilsomme kvaliteter i sitt fag mener at vi ikke skal mene for mye – han forteller tross alt ikke tannlegen sin hvordan han skal borre. Neida, det er sant det, Tom. Men om vi fortsatt har tannpine og fullt av hull flere måneder etter at vi var hos tannlegen så går vi nok til en annen tannlege neste gang. Det hadde du også gjort.

Kjernen i alt dette er selvfølgelig at mange av de som elsker Rosenborg høyest i livet mener at Per Joar Hansen er feil hovedtrener i Rosenborg. Det er dog to viktige poenger som må komme frem her:

For det første: Dette er ikke noe som begynte etter tapet 16. mai.

Allerede før ansettelsen var vi klar på at klubben så til feil mann for jobben så lenge man ønsket å beholde et visst ambisjonsnivå. Dette handler ikke om Per Joar som privatperson. Han er sikkert en likandes kar. Vi er bare av den bestemte oppfatning at han ikke har erfaring og faglig tyngde til å få Norges dyreste stall til å opptre og prestere som et topplag. Sånn var det når han fikk prøve seg i 2005, og sånn var det når han fikk sjansen igjen denne perioden.

Dette betyr ikke at vi har lyst på jobben selv. Det skulle tatt seg ut. 5 000 brølende, usympatiske primater som flyttet seg fra Øvre Øst til sidelinja og forsøkte å få laget til å angripe. Det vi har lyst på er en hovedtrener som kan sette seg i respekt hos spillerne, som kan formulere en plan for hvordan man skal nedsable motstanderen, og som kan ta grep fra sidelinjen hvis planen ikke skulle virke.

Der er vi ikke nå. Med Norges klart største budsjett, en spillerstall som på papiret hører hjemme helt i toppen av Tippeligaen og rike tradisjoner for artig og angrepsvillig fotball, så må vi med respekt melde at klubben vår ikke er til å kjenne igjen.

Motstandere som på forhånd ble tippet å skulle kjempe mot nedrykk får upresset rusle gjennom midtbanen vår. Spillerne har tilsynelatende ikke noe konsept om hvordan de skal forholde seg til hverandre, de vet ikke hva de andre kommer til å gjøre i en gitt situasjon. Vi ligger bakpå og forsøker å kontre mot antatt vesentlig svakere motstand på Lerkendal! Hvis noen tar for lett på dette, la oss bare understreke – det spillet vi har prestert til tider i serien i år er uakseptabelt! Ja visst hadde vi uflaks som ikke fikk ballen i mål mot Stabæk. Men når man står på at dette er eneste årsak til at vi tapte og oppriktig mener at førsteomgangen var «ok», da ser man noe som ingen andre ser.

Det tar tid å spille inn relasjoner, sies det. Ja vel, sier vi. Andre får det til med mye mindre tid, men det er nå så – situasjonene vil aldri være direkte sammenlignbare. Det vi dog ikke skjønner er at vi sliter med å spille inn relasjoner, og samtidig forandrer den offensive halvdelen av laget omtrent fra kamp til kamp. Spillere som ikke presterer har fast plass, mens noen av våre beste er henvist til benken, fordi de angivelig ikke «passer inn i systemet». Borek Dockal ble henvist helt tilbake til Tsjekkia med dette argumentet – før vi låner penger for å få tak i Morten Gamst Pedersen som i veldig stor grad er en identisk spillertype med de samme egenskapene. Istedet senkes ambisjonene kraftig. Vi kan ikke spille sånn og sånn i moderne fotball. Bakrom forsvant med Star Wars og hockeysveis. Likevel får Molde og Strømsgodset det til. Vi? Nei, vi scorer veldig mange av målene våre på dødball. Minner om en annen klubb vi nødig ønsker å sammenligne oss med.

Nei, det handler ikke om enkeltresultater. Vi vet at antall mål ikke alltid forteller hele sannheten om en fotballkamp. Det handler om utviklingen. Den går i feil retning og vi mener vi har feil mann til å rette det opp. Bevis gjerne at vi tar feil i Drammen til lørdag og i hver kamp deretter. Men vit at vi ikke er så fotballblonde at dette er noe som spontant har oppstått fordi vi har tapt et par kamper – mot erkefienden og på 16. mai.

For det andre: Vi holder ikke Perry ansvarlig alene.

Det var ikke Perry som ansatte Perry til en jobb han ikke er kvalifisert for. Vi frikjenner på ingen måte hverken styret i klubben eller sportslig ledelse. Først og fremst gjelder dette Erik Hoftun, mannen med det øverste sportslige ansvaret i klubben. Vår gamle stopperkjempe. Du vil alltid bli husket for det du gjorde på banen, Erik. Kanskje vi skal la det bli med det?

Det har skjedd mye rart i Hoftuns tid som sportsdirektør. Stallen vår har blitt bygget ned, både i verdi og kvalitet, over flere år. Vi har kvittet oss med alle pengene vi tjente på Champions League, uten å få stort igjen. Etter flere overgangsvinduer har vi stått igjen med store mangler i stallsammensetningen. Gitt at han ikke er feilsitert, presterte han etter kampen mot Molde å si at «Jeg synes vi relasjonelt er blitt bedre, men nøyaktig hva som er blitt bedre er litt vanskelig å peke på akkurat nå». Smak litt på den. Er det en uttalelse som inspirerer til tillit til øverste sportslige leder?

Og vi husker såklart kontrakten til Jarstein og Veigar «Páll» Gunnarsson-saken. Lista er for lang.

Det holder rett og slett ikke i en klubb som Rosenborg. Beklager. Hvis du virkelig har hjertet i klubben, innser du at det beste for RBK er at du trer til side og lar noen andre overta. Brakka er full av ukultur som må vekk hvis vi skal overleve som toppklubb. Det kan ikke være sånn at Erik Hoftun er den som evaluerer om Erik Hoftun har gjort en god nok jobb. Her kan også styret gjerne skjerpe seg og sørge for at prosessene blir gjennomført med kvalitet. Vi liker at Rosenborg er en folkelig klubb, eid av medlemmene, og ikke en styrtrik og følelsesmessig ustabil investor. Det må likevel kunne forventes at man måler prestasjoner og agerer deretter.

«Tilbake til røttene» er et begrep som er så utslitt etterhvert at det har mistet enhver betydning. Kanskje litt fordi ingen faktisk definerte hva det betød i utgangspunktet. Hva med «Artig og angrepsvillig fotball»? Hva med «Godfoten»? Hva med «Stolt fortid, stor fremtid»?

Perry må gå. Erik må gå. Det er ikke fordi vi ikke liker dere, det er fordi vi elsker klubben.

Vi som er medlemmer får påvirke der vi kan. Styreformannen som skulle trekke seg for et par år siden om vi ikke vant noe sitter ennå. Koteng, du må fortjene æren det er å være styreformann i klubben vår. Rydd opp.

Så skal vi fortsette å støtte alle som blør for drakta. Vi kommer fortsatt til å bli skuffet og være kritiske når det går dårlig.

Alternativet er apati. Hvis det er det dere ønsker, har vi ikke noe mer å snakke om.

Kjernen har 2420 medlemmer
  • Vil du bli medlem? Meld deg inn her
Hva skjer?
Kommende arrangementer: Kommende kamper: Tilgjengelige bussturer fra Trondheim:
Gi Grasrotandelen din til Kjernen
  • Gjennom Grasrotandelen kan Kjernen motta 5 % av din spilleinnsats hos Norsk Tipping
  • Gi Grasrotandelen din til Kjernen ved å sende tekstmelding «grasrotandelen 983064035» til 2020, som er en kostnadsfri meldingstjeneste
Jubileumstifo? Støtt Tifo Trondheim
  • Alle donasjoner er velkommen, uansett størrelse!
  • Kontonummer: 0539.49.70486
  • Vipps-nummer: 19171
  • Donasjon via mCASH: