Festen vi aldri fikk

Vi innrømmer det gjerne. Enten man unnet de lyseblåkledde fra Skåne en Torino-tur i går kveld, så er vi misunnelige. Ikke på at de har en flåsete og vinglete sunnmøring som trener, men at de har snublet seg inn i en turnering blant de aller beste. Malmö skal spille Champions League i kveld.

At vi ble snytt for festen har vi for lengst måttet innse. På en betongkloss på Åråsen en sen novemberkveld i fjor, jublet vi riktignok et minutt for Haugesund-ledelse over Strømsgodset etter feilinformasjon fra en talentløs vakt. Nærmere gullet kom vi ikke. Vi prøvde så godt vi kunne å feire gull, men at seks år uten Champions League-gruppespill ble til sju, ble en realitet.

Hva om det var sant, dog? Hva om Christian Gytkjær hadde rotet inn 0-1 i Drammen og Godset hadde fått total panikk for at deres første seriegull siden tidlig 70-tall skulle ryke? Kanskje hadde Haugesund punktert til 2-0 eller kjempet som helter og klart 0-1 eller 1-1. Det hadde blitt en utrolig seiersfest nede i Lillestrøm, det er sikkert.

I ren misunnelse har vi patetisk nok sett litt på hva som kunne hendt dersom det var våre menn som lå i den gjeveste bollen til UEFA under trekninga i juni. Kanskje er det umulig å vite hva slags trekning vi ville fått. Kanskje ville vi ligget i en annen ball, siden de lager dem i alfabetisk rekkefølge. Kanskje hadde Per Joar Hansen vært RBK-trener i minst ett år til og kanskje hadde han fristet et og annet stort navn til å ikle seg drakta vår hvis vi kunne fristet med Champions League-kvalik.

Likevel tar vi utgangspunkt i Rosenborgs 11,355 seedingpoeng og vi ville da tatt ungarske Debrecens plass som det tolvte beste seedede laget i den andre av i alt fire kvalikrunder før gruppespillet. Siden den tredje (Rosenborgs andre) runden blir trukket før dobbeltoppgjøret blir spilt, ville trekningen i den neste runden vært den samme. Slik fortsetter vi, bare for å pine oss selv gjennom en historie og en rekke opplevelser vi aldri fikk. Æsj.

Historien starter 23. juni, etter at trekninga for Rosenborgs første kvalikrunde er gjort.

“And Cliftonville will play…. Rossenbourg”

Flere titalls trøndere jublet foran TV-skjermene og hakkete streamingsider. Rosenborg skal til Belfast – igjen! For fjerde gang på fem sesonger skulle Rosenborg til den nord-irske hovedstaden – ikke for å møte forgjengerne Linfield og Crusaders, men for tur til Solitude og Cliftonville.

Det ble en artig tur, sett bort fra kampen. Turer innom puber for å møte gamle kjente og billig rom med cola. Det meste var vel og bra, men det var Cliftonville som trakk det lengste strået og vant 2-1 etter å ha kontret i senk Rosenborg. En heldig corner fra Gamst Pedersen sørget for en sen redusering, men det var lite som tydet på at dette laget skulle avansere så stort mye lenger enn til neste runde. Kanskje ikke engang det.

Ut mot Ranheim i cupen, langt bak mordor i serien. Nå på veg ut av Europa. Spiller ingen rolle om vi flakset til oss gullet i fjor. Nå måtte Perry gå!

Det gjorde han også, før returoppgjøret ble spilt. Ledelsen anført av Ivar Koteng, hadde bestemt seg på flyet hjem fra Belfast. En heldig 1-0-seier over Sogndal bidro ikke sterkt for Perrys Ja-side. Mandag 21. juli var Perry ferdig. Inn kom Kåre Ingebrigtsen – i hvert fall midlertidig.

Folk som var innom Brakka kunne lett se lettelese over avgjørelsen. Spillerne hadde 20 kilo mindre i bagen, humøret og optimismen var tilbake. Nå skulle Cliftonville ribbes! Det startet riktignok dårlig og Tiarnan Mulvenna var så frekk at han tuppet inn et innlegg etter ni minutter og sendte Cliftonville foran med 1-0. Pål André Helland utliknet derimot alene med keeper og to scoringer av Mike Jensen sørget så for at Rosenborg slapp både tidlig exit og ekstraomganger. Med 4-3 var Rosenborg videre og man kunne nå se frem mot neste kamp mot BATE Borisov.

Endelig skulle vi til Hviterussland. Vi ble snytt for den turen året før, da St Johnstone stoppet oss i Europaligaens andre kvalikrunde og selv dro til Minsk for den tredje runden. Men vi fikk hjemme først.

12.346 tilskuere ankom regntunge Lerkendal for mellomrunden den 31. juli. Til tross for at gullet sannsynligvis glapp med 1-3 i Molde, var optimismen der. Vi skulle ut i Europa, koste hva det koste vil. Kampen var derimot en putekamp og ebbet ut i 0-0 foran et glissent publikum. Igjen var RBK i trøbbel foran returen, selv om vi unngikk bortemål imot. 6. august sto vi på Borisov Arena for å møte en av turneringens store underdogs de siste sesongene. Laget som sjeldent gikk videre, men som kneblet til seg enkeltresultater mot storlag med et lokalpreget mannskap. Et hviterussisk 90-talls Rosenborg.

Dzmitry Mazalewski banket inn en volley tidlig i første omgang, men Alexander Søderlund snublet inn 1-1 før pause. Etter hvilen lå Rosenborg-spillerne strødd med kramper og vi må innrømme at vi støttet uthalingen av tiden. Vi klarte det og berget 1-1-resultatet som sendte oss videre på bortemål. Det var herlig. Tore Reginiussen holdt på å bli drept der han ble kjeppjaget av BATE-kaptein Dzmitry Likhtarovich, som snakket på seg rødt kort etter kampen.

“Håpløst kapteinmateriale. Alle ville gjort det samme sjøl” smilte Reginiussen til rbkweb.no. Rosenborg var bare én runde unna gruppespillet!

Der ventet Celtic.

***********************************

Det kokte i nasjonalpressen. Ikke nok med at Celtic hadde lurt til seg plassen etter en generaltabbe av Legia-kontoret. Det var duket for nok en norsk trenerduell i Champions League-kvaliken. Deila, som ble snytt for gullet på målstreken året før, skulle nå få mulighet til hevn. Skulle Rosenborg klare å revansjere play off-tapet mot Ståle Solbakken fire år før? Akkurat som da, skulle første møte gå hjemme i Norge. Trondheim. Et fullsatt Lerkendal hadde vært utsolgt i dagesvis. De sviktende resultatene i hjemlig serie var det få som brydde seg om da folk ruslet inn stadionportene kvelden den 20. august. Allerede en time før avspark nærmet det seg fullsatt.

Jo Inge Berget, sannsynligvis en av klodens mest oppskrytte spillere, tuppet inn en retur etter ni minutter. Celtic var foran. En håndfull skotter jublet nede bak gjerdene på bortetribunen. På langt nær så mange som de blå fra Perth året før, men historien var på vei å bli den samme. Heldigvis utnyttet Helland en grov tabbe i Celtic-forsvaret tretten minutter senere og slo innlegget som Søderlund styrte mot bakerste stolpe. 1-1!

Trønderne skulle gjerne trenge et vinnermål også, men litt feighet knyttet til et eventuelt bortemål nummer to – samt skotsk gjerrighet – gjorde at kampen endte 1-1. Igjen måtte RBK på tur for å jage et resultat.

26. august 2014, Glasgow. Byen, landet vi aldri hadde vunnet i. 2-1-tap mot Celtic i 1970, da Bjørn Wirkola scoret. Alan Thompsons kanon av et frispark i 2001. Det pinlige 1-9-tapet for Hibernian i Edinburgh i 1974. Faktisk var 1-1 mot St Johnstone året før det beste enkeltresultatet. Selv det var ikke nok.

Flere av oss klarte ikke å konsumere alkohol denne tirsdagskvelden. Vi beveget oss mot Celtic Park, noen av oss for andre gang. Det var en sinnssyk følelse å stemple inn og høre summing av nervøsitet og forventning da vi kom inn på stadion. Mange av de grønne setene var tidlig fylt opp og skotsk patriotisme runget over idet lagene varmet opp. Vi måtte ha et resultat og vi måtte uansett utfall score mål.

I visshet om dette var Celtic feige. Da dommeren blåste for halv tid trakk vi litt på skuldrene. Okei, så var vi fortsatt på vei ut av turneringen, men vi hånflirte litt av han der “røkker heller ner enn å spelle rævvafoppall”-Deila, som var blendet av millionene og som må ha spilt 7-3-0 den første omgangen. Dessverre bar det frukter, for Rosenborg hadde ikke vært i nærheten. Vi måtte ha mål og måtte kjøre etter pause.

Rosenborgs offensive tømming skapte masse plass og rom for de middelmådige Celtic-spillerne, som så Stefan Šćepović misbruke en gigantsjanse etter 57 minutter. Mikael Lustig headet også en corner like utenfor sju minutter senere. Vi kom ikke til stort av sjanser og bare en feberredning av Lunna holdt oss inne når klokken tikket mot 80 minutter. Så skjedde det.

Anthony Stokes nølte og mistet ballen til en hardtarbeidene Ole Selnæs, som liggende fikk flikket ballen ut til Mike Jensen som satt fart. Pål Andre Helland skrek alt han maktet ute til høyre, mens Riku Riski ga signal og stormet i bakrom. “Spæll da!”, “SJÅ RISKI!” og “skyt da for hælvete!” ble ropt fra bortetribunen. Dansken hørte ingenting og gikk for skuddet. Han fikk drømmetreff. Det var helt stille på tribunen idet skuddet traff nettmaskene. 276 mennesker i bortesvingen gikk bananas.

Vi hadde fått bortemålet og nå var det Rosenborgs tur til å ri. Vi prøvde å kjøre en overgang, men det var bare Søderlund som sto oppe og han hadde krampe. Alle fotballer ble sparket til helvete opp mot Celtic-målet. Til slutt sa dommer Viktor Kassai at nok var nok. Rosenborg var i Champions League!

276 jublet og sang på tribunen – det vil si, to idioter var nede på indre bane noen sekunder, men de ble tatt hånd om skotsk politi. I hvert fall noen sekunder. Mike Jensen kjeftet seg inn i historiebøkene og fikk løs supporterne. Seansen ble filmet og ble en populær greie i noen dager. Aller viktigst var at Rosenborg var i Champions League!

*****************************

Det var utrolig deilig å være tilbake. For tolvte gang.

Vi hadde kommet oss hjem til trekningen ble foretatt torsdag 28. august. I rus av å være tilbake gikk diskusjonene på forumene, aller helst på rbkweb, der alle poteniselle motstandere var analysert ned til kjønnshårene. Statistikk, tidligere møter, poengsnitt, nye baner, drømmemotstandere, dødens gruppe… Dette var som julaften for alle som er glad i Rosenborg.

Bare Monaco og Malmö hadde dårligere seeding enn oss.

Litt over klokken 19 fikk vi gruppa vår, lenge etter oppsatt skjema. Sporting, Schalke…..og Chelsea. Herregud, for en pinlig kjedelig gruppe! Sosiale medier raste over av anglofile nordmenn som spurte om når billettene på rbk.no skulle bli lagt ut. På Kjernen-forumet kom et seriøst forslag om å la en tribune holdes stengt. Snittet vårt er da på 14.000, hvorfor skulle vi trenge 21?

Schalke og Chelsea var for de som ikke husker det (det er jo lenge siden) vår forrige gruppe i Champions League. Den eneste forskjellen var at Valencia var byttet ut med Sporting, som vi aldri hadde før.

17. september (altså i kveld…) skulle det tolvte eventyret starte i Portugal, på vakre Estádio José Alvalade, brukt som semifinale-arena under EM i 2004. Jakten på vår 20. seier i Champions League var igang!

Lund Hansen hadde klart å pådra seg en hodeskade, så Daniel Örlund var inne for sin velfortjente Champions League-debut – fire år etter oppsatt dato. Jonas Svensson, Stefan Strandberg, Tore Reginiussen var også debutanter, mens venstreback Mikael Dorsin var klar for comeback. På midten var Mike Jensen, Ole Selnæs og Morten Gamst Pedersen klar for dyst, mens Pål Andre Helland, Alexander Søderlund og Riku Riski var på topp.

Førsteomgangen, foran 127 bortesupportere, var nokså kjedelig for et nøytralt øye. Örlund var oppe med en god reflekshånd etter en heading fra lille Héldon, men ellers var det lite saft fra noen av lagene. Før det var spilt 67 minutter.

Det måtte selvfølgelig bli Nani. Manchester United-juvelen på lån, som banket inn et frispark fra distanse. Örlund var sjanseløs og ballen duppet i motsatt kryss. 1-0. Ikke kjempefortjent, da Rosenborg hadde demmet opp bra. Søderlund kom nesten til en avslutning ti minutter før slutt, men RBK var tannløse. Nani spilte fri Junya Tanaka på overtid og japaneren kontret inn 2-0. Ingen kjempeforestilling i comebacket for Rosenborg.

I den andre kampen åpnet Schalke med å nesten-sjokkere Chelsea med å holde de til 1-1, men Oscar ble helt for dem på overtid med 2-1.

*****************

Tirsdag 30. september var nedtellingen over. 2.496 dager etter den forrige hjemmekampen i Champions League var det på ny klart for storkamp på Lerkendal. Motstanderen var den samme. Chelsea FC fra London. José Mourinho, som fikk sparken etter 1-1 mot nettopp oss høsten 2007, ble snytt for Lerkendal-tur den høsten. Nå var han her. Avisene kunne ikke skrevet mer om det.

Det tok ikke spesielt lang tid før Oscar tuppet fri Diego Costa og han banket ballen forbi Lund Hansen. Ett minutt og 27 sekunder. Og da Fabregas banket inn 2-0 på bakre stolpe etter ni minutter, så det mørkt ut for poeng. Samme Fabregas ble felt åtte minutter senere og Costa fikk lov til å banke inn 3-0 etter 17 minutter. Chelsea-juvelen satte 4-0 i lengste hjørne på en kontring rett før pause. Rosenborg var på vei til å bli skikkelig ydmyket.

Lenge så det ut til at Chelsea skulle stoppe på det samme resultatet de påførte oss sju år før, men John Terry headet inn et frispark fra venstre etter 69 minutter. 0-5. Bare en feberredning hindret 0-6 fra Fabregas like før slutt. Tidenes styggeste hjemmetap i Champions League var likevel et faktum og før første gang på 12 forsøk hadde ikke RBK poeng etter to runder i Champions League.

Likevel skrev avisene som om det var RBKs bunnpunkt i vår snart 100 år gamle fotballhistorie. Vi brydde oss ikke. Vi var i Champions League, vi.

Schalke hadde forresten hevnet Chelsea-tapet med 2-0 over Sporting. Rosenborg var eneste lag uten poeng – og scoringer – i gruppe G.
****************

21. oktober var det ny tur. Schalke 04 var motstander, på samme bane som laget slo oss med 3-1 i desember 2007, noe som ødela drømmen om et sensasjonelt avansement. I motsetning til turistene fra Sotra, Ålesund og Oslo, var tyskerne fulltalig på tribunen og lagde god stemning i forkant av oppgjøret. Det var tid for poeng, ikke sant?

Sidney Sam var en skikkelig luring. Han hadde møtt oss før og plaget oss, da som Bayer Leverkusen-spiller. Nå var tyskeren beveget seg til Gelsenkirchen og han var i ertehumør denne kvelden også. To ganger får han ut det beste i Lunna før pause. Keeperen fra Åfjord er eneste grunn til at det står 0-0 ved halv tid. Alexander Søderlund har ikke tvunget frem en kalori i Benedikt Höwedes.

Etter pause var Sam på ferde igjen og han så Klaas-Jan Huntelaar, den gamle ringreven, på motsatt. Nederlenderen hadde beveget seg fri og var totalt umarkert. Tore Reginiussen sklei for å stoppe innlegget, men Sam snappet opp ballen, rundet Lund Hansen og scoret enkelt 1-0. I en kjedelig andre omgang holdt Schalke inn seieren. Fortsatt var RBK uten mål og poeng.

I London hadde Sporting holdt Chelsea til 1-1.

Stillingen i gruppa:
Chelsea, 7p
Schalke, 6p
Sporting, 4p
Rosenborg, 0p

*****************
I to minusgrader var det duket for returkamp på Lerkendal og det var lite som gjorde Benedikt Höwedes varm før pause.

Likevel var den tyske kapteinen på etterskudd da han etter 55 minutter felte Helland noen meter utenfor boksen. RBK fikk frispark og samme Helland ville være servitør. Knallhardt slo han inn, via Tore Reginiussen, som kastet seg frem med venstrefoten. Ballen går forbi en utspilt Ralf Fährmann. 1-0 ROSENBORG!

“Åååh Rooooosenbooooorg, åååh Rooooosenboooorg!”. I noen minutter fikk vi gjennoppleve den gode, gamle stemningen på Lerkendal. Langsidene var med. Vi ble trigget av resultat-tavla. Vi var på veg mot vår 20. Champions League-seier.

Men så slapp Stefan Strandberg markeringa på Höwedes etter 64 minutter og han styrte inn utlikningen etter en ny dødball. Det ble med det. Ingen av lagene maktet å skape stort på slutten. Begge lag lå på ryggen etter kampslutt. Ingen var fornøyd med ett poeng.

Heldigvis, for egentlig både Rosenborg og Schalke, tapte Sporting 0-1 hjemme mot Chelsea, som var på vei mot gruppeseier.
Stillingen etter fire runder var som følger:
Chelsea, 10p
Schalke, 7p
Sporting, 4p
Rosenborg, 1p

***********************

Det lavet ned med snø den 25. november og den portugisiske pressen var bekrymet på Sportings vegne. RBK på sin side hadde nok bekymringer med tanke på tabellposisjonen. Vi måtte vinne for å ha håp om tredjeplassen i gruppa.

Med oransje baller varmet spillerne opp til årets siste hjemmekamp. Tredjeplassen var sikret etter tidenes antiklimaks hjemme mot Godset. Det som skulle være en ny seriefinale, ble slaget om bronsen. Slaget om å bare være fem poeng bak Odd.

Litt mer glissent var det på Lerkendal denne kvelden. Mange var allerede blitt bortskjemte igjen og desperat forsøkt å kvitte seg med billettene til slaget om Europa League-plassen. Bare 16.900 tok turen ut i minusgradene for å se snøslaget mot Sporting. Traktorer og snøskuffer var satt i engasjement, men mobiliseringen måtte selvfølgelig stoppe ved avspark og snøen bare fortsatte å lave ned.

Nani så ut som han hatet livet sitt, med hansker og strømper opp til knærne. Likevel fikk han slått inn og Islam Slimani trodde han hadde fightet og sklidd inn 0-1 etter 23 minutter. Algeries store sønn var derimot i offside.

Kun en gang så langt hadde vi hatt noe å juble for i årets gruppespill, men rett før pause fikk vi endelig en ny gave. Mikael Dorsin slo et frispark ute på høyresiden – med venstra – og ballen snek seg forbi bak Sporting-keeperen. Dorsins første i Champions League var et faktum og svensken jublet foran det vestre målet på Lerkendal.

Ledelsen ble doblet etter 49 minutter. Som i Schalke-kampen var Selnæs servitør og Reginiussen ekskutør. Denne gangen med hodet, tre meter fra mål. Finnmarkingen feiret sitt andre med å bli løftet av mannen med sitt andre assistpoeng. 2-0!

Nani reduserte like etter, men for å være ærlig husker ingen hvordan målet kom. For bare minuttet etter spilte Søder vegg med Helland på venstresiden og på motsatt sto Riski ledig. Han volleysparket inn innlegget via bakken og opp i tverrligger. 3-1 etter 65 minutter!

Trolig ble Sporting snytt for en scoring på en litt tvilsom offside noe senere, men det betydde lite. Søder ble holdt etter 82 minutter og vi fikk straffe. Helland kunne ikke vært mer sikker og banket ballen i krysset. 4-1 og vi hadde fått festen vi drømte om. Fire mål på hjemmebane, seier nummer 20 og nå ledet vi på innbyrdes foran Sporting!

Stemningen var god og gammeldags etter kampen. Snøværet gav seg noe, men det var fortsatt iskaldt. Folk sto likevel igjen og klappet. Noen tok seg fri dagen etter og stakk ut og feiret. Vi hadde vunnet i Champions League igjen!

Chelsea berget 2-2 mot Schalke borte og sikret gruppeseier.

Vi kikket og smilte litt av tabellen:
1.Chelsea, 11p
2.Schalke, 8p
3.Rosenborg, 4p
4.Sporting, 4p

***************************

Siden Chelsea og Schalke ikke hadde noe å spille for, var vi litt smånervøse for årets siste Champions League-tur. Vi var ferdige med turneringen for gull og grønne skoger for denne gang, men vi ville gjerne få sjansen i Europa League. RBK måtte for all del ikke ta færre poeng enn Sporting.

Det var et B-preget Chelsea som marsjerte ut på Stamford Bridge denne desemberkvelden. Jose Mourinho så ikke ut til å bry seg nevneverdig om hevn for sist gang han ledet laget mot Rosenborg hjemme.

Hevn så det likevel ut til at de skulle få da en helt ukjent engelskmann jeg ikke husker navnet på, ekspiderte et innlegg i mål etter seks minutter. Vi fikk straffe noen minutter senere, det husker alle, for Morten Gamst Pedersen scoret sikkert mens Helland fikk behandling bak mål.

I Portugal ledet Sporting 3-0 til pause og vi skjønte fort hvor det bar. Men i det 86. minutt, fortsatt på 1-1, fikk vi corner. Tore Reginiussen stusset inn seiersmålet og ble vår toppscorer i Champions League den høsten. Tr mål bidro sterkt til at vi berget tredjeplassen etter borteseier mot Chelsea. Faktisk endte vi bare ett poeng bak Schalke i år også. Jævla tyskere.

Sporting vant 4-2, men vårt eventyr ville fortsatt vart etter jul om vi bare fikk sjansen. Hvem vi hadde fått i Europa League vites ikke, men så lenge vi hadde unngått Karabükspor tror vi at vi hadde kommet langt der også.

Vi kunne uansett fått festen.