Rosenborgs horn

Det er tid for klisjé igjen – sesongens viktigste kamp så langt er her! Torsdag kveld tar vi imot Steaua til avgjørende kamp i play-off til Europaligaen. Enten ryker vi ut av turneringen, eller så kommer vi til gruppespill. I frykt for å bli medlem av foreningen for dustete hestemetaforer må vi få lov til å si at lukten av sagmugg bringer minnene om gamle bragder tilbake..

Glem serie og cup for en kveld. Nå er det Europa League det står om, gruppespill mot noen av kontinentets beste lag. Det handler om heder og ære, det handler om lag som ikke kommer til Lerkendal for å ligge med 10 mann i egen 16.-meter, og det handler om bøttevis med penger.

Utgangspunktet er forholdsvis klart – vi fikk med oss seier og 3-0 på bortebane mot et på papiret vanvittig sterkt mannskap, som muligens var noe preget av såpass kaotisk klubbledelse at det får Tromsø IL til å se seriøse ut. Mål scoret på bortebane teller mer enn mål på hjemmebane hvis vi skulle tape, så det handler om at de ikke gjør det bedre på Lerkendal enn vi gjorde der nede. Enkelt og greit.

Dog, «enkelt» er ikke et ord vi burde ta i vår kollektive munn. Alle som så kampen vet at resultatet fort kan gi et unyansert bilde av spillets gang. Vi kunne fort ha hatt flere mål mot oss med bare noen få millimetre uflaks i enkelte situasjoner. Vi spilte smart, men vi lekte ikke med dem. Dette er et lag som kommer til å straffe oss nådeløst hver gang vi gjør en feil.

Og de har ingenting å tape.

Det er derfor ikke snakk om en 90 minutters treningsøkt før vi setter oss ned og venter på trekning av motstandere i gruppespillet. Ikke en spiller i svart og hvitt i morgen skal ha “hjemmekontor” og levere 80% innsats. Skjer det, med bare én eneste spiller, går vi ikke videre. Vi må være på, og vi må være det hele kampen. Vi er gode nok til å gå videre, men jobben må gjøres.

Spill i Europaligaen må spillerne på banen sørge for. Men å få dem opp på øverste mentale nivå, gi dem perfekt tenning, drive dem til å orke bare litt mer, ta det blytunge returløpet, slite de siste kreftene ut av bein og hjerte – det krever noe spesielt. Det krever et Lerkendalpublikum som også er i toppform.

Fantastiske har dere vært i hele år, borte som hjemme. Dere har sunget, dere har danset og dere har jublet i takt med at Kåres forvandlede Rosenborg har gått fra suksess til suksess! Lerkendal har gjenoppstått som et fort, og vanskelige bortebaner har etter tur fått smake trøndersk vrede når vi synger hjemmelaget av banen.

Dette har vært oppvarmingen.

Nå står Kåre Ingebrigtsen på Nils Arnes plass utenfor Lerkendal og blåser i Rosenborgs horn. Den dype, sterke lyden gir gjenklang utover hele Trøndelag i det alle gode krefter kalles inn til kamp. Det handler om ære, det handler om vilje, det handler om å få økonomisk handlefrihet til å la Nye Rosenborg spire og gro og nå sitt potensiale! Så reis deg opp, skaff deg billett og se ut mot Europa. Utsikten er best fra Øvre Øst. Her skal vi trosse høsten og synge våre elskede troillonger til triumf! Og selv om vi alle vet at en Rosenborg-seier alltid smaker godt, så er den fantastisk mye bedre når du er en del av det selv.

Lerkendal stadion, torsdag kveld. Skulle det gå bra, blir det en av de største opplevelsene dette tiåret. En du ikke vil gå glipp av.

Hornet kaller.

Det er klart for kamp.