Motgangssupporter

Uansett hvordan man vrir og vender på det, har 2018 vært et slitsomt år for oss som identifiserer oss med Rosenborg. Vi har blitt godt vant etter gode år, og kaos og uro utenfor banen kombinerer dårlig med suboptimal underholdning ute på gresset. Det blir kanskje litt sært å kalle det motgang her vi ligger på toppen av tabellen, med NM-semifinale på hjemmebane og gruppespill i Europa, men det føles likevel sånn når spillet ikke sitter helt og vi kan telle de virkelig store Lerkendal-øyeblikkene på et par fingre.

Det er greit, vi forstår det. Den klokeste mannen av alle sa en gang at ingen betaler for å se på innkast. Etter en liten mannsalder med jevnt over sportslig dominans forstår vi at det er lett å savne velfungerende angrepsfotball når det lugger. Støy rundt trenersparking hjelper ingen. Skadesituasjonen tvinger frem stadig nye konstellasjoner og samhandling virker som en fjern drøm. Det er ikke det her vi vil se!

Rosenborg må snu det. Og det kommer de til å jobbe veldig hardt med. Spillerne er ikke mer fornøyde med tingenes tilstand enn oss andre, og det er klart det stikker i hjertet for en bunt med vinnerskaller etter et par feilskjær. De vil vise at de kan bedre. Vi fikk et herlig resultat i Bergen, og vi ønsker selvfølgelig at det skal være begynnelsen på vår snuoperasjon, og at innspurten både skal gi oss gull og følelsen av å ha fortjent det.

Publikum på Lerkendal har vært fantastiske de siste årene. Til tross for feberfantasiene til noen hovedstadsfokuserte TV-kommentatorer er det i vår storstue man konsekvent har kunnet stole på at ramme, stemning og støtte er på plass, kamp etter kamp. Det er lett å være en stolt Rosenborg-supporter i medgang. Nå trenger vi å brette opp ermene og vise at vi også kan ta de tunge løftene når det trengs.

Vi har mange ganger hørt fra spillerne hvor mye det betyr med støtte fra tribunen. Den vanvittige følelsen når tjue tusen jubler sammen over en scoring er en ting. Noe ganske annet er når det går trått, når det ikke funker, når marginene er mot oss – og man likevel hører kampropene fra sine egne, som gir dem energien til å jobbe, slite, kjempe, legge igjen sjela på gresset for å bevare Rosenborgs ære. Det er NÅ de trenger oss, det er dette det handler om. Vi er ikke her for å sole oss i glansen av spillernes prestasjoner – vi er her for å drive dem fremover, mot nye høyder, for å minne dem på at de spiller for norsk fotballs lokomotiv. Vi er sammen i dette. Hvis det er passiv underholdning du ønsker så har du sikkert en TV hjemme. Rosenborg lever ikke i et vakuum, og selv om spillerne vet hvordan de skal spille en ball uten at vi kauker på sidelinja, så handler dette om å tippe enhver form for margin i vår favør.

For hvis litt roping er det som utgjør den lille forskjellen, som gir energi til det tunge løpet som gir oss en sen slitescoring og en litt ufortjent seier i gullstriden, eller en cupfinale, så vil du vel ikke være han eller hun som satt stille og holdt kjeft?