Ut å telle hester

Vi starter med en erkjennelse: Vi er opptatt av tall. Som kjent så vet vi at 2,07 poeng i snitt ikke holdt til seriegull i 2013. Så målet for 2014 burde allerede i november i fjor vært skrevet med store bokstaver i panna på alle på Brakka: Vi må gjøre det vi kan for å ta flere poeng enn i fjor.

Så langt ligger vi 0,47 bak fjorårssnittet. Det kunne vi levd godt med, om et par andre ting hadde vært på plass: Hadde vi sett et tydelig spillemønster, en klar plan, fremgang i spillet – kort sagt artig og angrepsvillig fotball. Det andre som hadde gjort at vi ikke svettet for mye blod ville vært om vi følte oss trygge på at vi kom til å gruse alt i vår vei når høsten kommer. Men det gjør vi altså ikke lenger.

For det er litt vrient å se veien fremover når vi sliter såpass som vi gjør bare med å komme oss opp på hesten. Hadde vi vært der så kunne vi ha piska gampen i full fart fremover. Og de gangene vi kommer oss opp så tar det ikke lang tid før vi mister taket på både sal og bissel og blir tuslende etter hesten igjen. Så da må vi jage. Og vi jager og jager, mens vi lurer på om denne hesten egentlig passer best til trav eller galopp? Sprangridning lar vi ligge, det er en fjern drøm å få oppleve: vakker, grasiøs og tydelig med planlagte bevegelser.

Med dette inviterer vi oss selv til å tukle med begrepet stall også, i og med at vi prøver å bruke hestemetaforene til å si noe fornuftig. Men vi skal ikke tulle med stallen. Den er vi trygge på. Det er mer de som setter den sammen, forvalter og videreutvikler stallen som bekymrer oss. De som skal skape vinnere. Det vi syns vi ser er mer et lag som er redde for å tape. Ikke akkurat et typisk kjennetegn på vinnere.

Og vi bare fatter og begriper ikke hvor vi skal med denne forbanna hesten – eller hva slags hest det egentlig er snakk om, for den del. Er det en ny Bork Rigel eller er den av typen som er best egnet til pølser?

Det eneste vi kan se er at den per nå ikke lever opp til utsagnet «hest er best, ingen protest!»