Å tro det man leser i media

Man skal ikke tro alt man leser i media, heter det. Og det har vi sett litt av de siste dagene. Det som skal være den lokale autoriteten på Rosenborg, Adressa, som er avhengige av troverdighet på hjemmebane, meldte for eksempel at styret i klubben hadde bestemt seg for å sparke Per Joar Hansen som hovedtrener. Dette skulle så vise seg å ikke stemme.

Vi kunne også lese at spillerne er misfornøyd. De føler seg for dårlig trent – kanskje ikke rart etter at Ranheim-spillerne fra 1. divisjon taklet ekstraomganger vesentlig bedre enn oss, til tross for tøffere kampprogram? – og mener at nivået på det som gjøres på feltet ikke holder. I media etter styremøtet kan vi nå lese at dette skal tas tak i. Av samme trenerduo som ikke evnet å se problemet i utgangspunktet. Jøss. Kanskje litt lurt med en viss skepsis til det vi leser, ja?

Vi leser også at Perry føler han har full tillit fra spillergruppa, samtidig som vi leser at spillere har blitt satt på tribunen etter uenigheter, og at klubben har regelrett løyet om at de har vært syke, skadet eller annet. Er det kanskje sånn at det ikke bare er media man skal være skeptisk til? For hvis en klubb som har priset folkelighet over det meste skulle begynne å oppføre seg på den måten, og vist så lite respekt overfor egne spillere, medlemmer og tilhengere, hadde det jo vært en skandale. Det alene ville jo ha vært nok til å kreve hoderulling!

Men det som kanskje overrasker mest, er det vi ikke leser i media. Det er nemlig veldig lite fokus på den personen som i teorien skal ha ANSVARET for elendigheten. Den formelle tittelen til Erik Hoftun er sportslig leder. Vår ringe forståelse av hvordan klubben fungerer tilsier da at han er den som sitter ved roret for den sportslige satsningen. Han svarer selvfølgelig til styret, men styrets primære oppgave er ikke å sitte med fotballkunnskap og detaljstyre det som skjer i sportslig avdeling. Erik Hoftun er styrets mann i felten. Han kjøper og selger spillere. Han mener noe om hvilken hovedtrener styret skal ansette. Han har ansvaret overfor medlemmene at enhver som får utbetalt penger av klubben vår til enhver tid yter absolutt maksimalt.

Likevel leser vi veldig lite i Adressa og andre medier om hans rolle i dette. Det er lite kritisk søkelys på hva han har fått til i sin tid på toppen. Vår ex-keeper Jarstein ble solgt med tap på grunn av juniorfeil med kontrakten – enten var det Hoftun som gjorde det, eller så lot han det skje. Han var på god vei til å involvere klubben i potensielt ulovlige handlinger når vi forsøkte å signere VPG fra Stabæk – og det er lite som tyder på at det var Hoftun sitt initiativ som gjorde at dette ikke ble noe av. Her kunne noen ha grillet ham fin og rosa og stilt ham til veggs med kritiske spørsmål, men det så vi ikke noe til.

Under storhetstiden vår spilte vi stadig i Champions League, og pengene rant inn på konto. Forvalting av denne formuen havner hovedsakelig inn under Eriks avdeling – joda, litt går det nok til binders og viskelær, men fotballspillere er fortsatt en større utgiftspost. Og for en jobb han har gjort! Nesten hver eneste krone er brukt opp! Fra å være en klubb som hadde tjent pengene sine på egne prestasjoner og kunne fnyse av økonomisk dopede konkurrenter, får vi nå hjelp av investorer og styreformann for å kjøpe spillere. Fotball handler heldigvis om mer enn penger, men uten penger er det vanskelig å konkurrere i toppen. Hvor står vi nå? Hva har vi fått igjen for pengene som er brukt? En systematisk nedbygd spillerstall og blodrøde tall i regnskapet, år etter år.

Og la oss ta en titt på spillerstallen. Perry ba om en midtbanedirigent og fikk Mike Jensen; han ba om minst én god målscorer og fikk Bille og Søderlund; han ba om raske gode vinger og fikk Mikkelsen, Riski og Helland. Spillere med diverse kvaliteter, uten tvil, men ikke helt det vi egentlig skulle ha. Og i forsvaret? Mot Ranheim stilte vi med en venstreback som midtstopper og en midtbanespiller som høyreback. Bedre trenere enn Perry ville fått noen utfordringer her.

Stallen ved inngangen til årets sesong har mildt sagt vært utradisjonell. Vi møtte til start med én høyreback, som vi visste at med stor sannsynlighet kom til å forsvinne til VM. Så ble han skadet i tillegg. At Jonas Svensson har vist glimtvis storhet i sitt vikariat på en ukjent plass og tidvis fremstått som en av våre beste spillere fritar ikke Hoftun fra denne katastrofalt dårlig gjennomførte spillerlogistikken. Og det er ikke første gang. Er det noen som har glemt «frelseren» Boti Goa som ble kjøpt i vill panikk foran et årsmøte for noen år siden for å skape illusjonen om at vår sportslige ledelse hadde en plan, ambisjoner, og peiling på hva de driver med?

Sportslig leder forvalter ikke bare klubbens økonomiske og sportslige ressurser – han har også ansvaret for fremtiden. For planen, eller enda flottere, visjonen, som skal bringe oss tilbake til toppen og holde oss der. Denne visjonen skal vi kunne se på og tenke «Ah. Det er hit vi skal!» – og så handler det bare om å gjennomføre planen, med de rette folkene, de rette grepene, og selvfølgelig noen justeringer underveis. Målet har vi klart for oss hele tiden, så lenge alle jobber mot det kan vi vel ikke bomme?

Kall oss negative, men når vi ser på utviklingen under Erik Hoftun bærer den i veldig liten grad preg av å jobbe mot et klart definert mål. Hver gang det blir bråk – stort sett markert i historiebøkene ved et trenerskifte – så forandrer retningen seg. Under én trener er 4-4-2 sannheten og det eneste saliggjørende. Så er vi tilbake på 4-3-3 og et dårlig definert forsøk på å komme tilbake til røttene. Her må vi bare anta at vi med røttene mener den artige og angrepsvillige fotballen Eggens Rosenborg sto for i glansdagene. Vi husker at keeper kastet ballen ut til en midtstopper, som sendte den til en fremadstormende back, kanskje innom midtbaneankeret før en indreløper tok den med seg, spilte fri en ving, og brått gikk ballen inn foran mål hvor vi hadde masse folk som sto klare til å dytte den inn. Når vi så på kampene visste til og med vi, tilskuerne, hvordan det kom til å skje, for det var like innarbeidet i oss som det var i spillerne. Det var system, det var struktur, det var vanskelig å forsvare seg mot og det fungerte.

Å se en Rosenborg-kamp i 2014 er frustrerende nettopp fordi de fleste av de elementene som definerer røttene våre ikke lenger er en del av klubbens kultur og spillemåte.

Men kanskje verst av alt er hvordan Erik Hoftun behandlet Nils Arne Eggen når han var ferdig med sin siste periode i klubben. Vi var ikke der, vi vet ikke alt som ble sagt og gjort. Hvis vi allikevel velger å tro på det som har blitt sagt, så var det Erik Hoftun som kjempet for at trenerlegenden ikke skulle ha noen fremtid i klubben. En klubb som har vært på toppen nesten utelukkende på grunn av Eggens prestasjoner. Det er nesten imponerende å klare å pisse både på klubbens fortid og fremtid på en så graverende måte! Det er klart, vi husker hvordan Erik oppførte seg når hans tid som spiller i RBK gikk mot slutten. Det kan virke som det viktigste ikke er klubbens beste, men å klore seg fast i den mest prestisjefylte posisjonen, selv om man ikke har noe der å gjøre.

Erik, lista er lang. Perry, hesten er dau. Koteng, når spillerne nekter å forlenge kontraktene sine og engasjementet rundt klubben er i fritt fall, er ikke «tillit» rett ord å bruke.

Mine herrer, klubben er viktigere enn dere alle. Vi skjønner at det er stas, prestisje og en fin månedslønn. Men nå har tiden kommet for å ta tak. Og da mener vi ikke å stå og prate om at vi skal ta tak. Det har dere prøvd før, og det har ikke lykkes.

Og media generelt og Adressa spesielt – det er bra med fokus på klubben. Men når dere skriver at vi krever Perry sitt hode på et fat, og ikke noe mer nyansert enn det, sjekk gjerne hva vi egentlig mener.  Sportslig ledelse i RBK tar ikke ansvar for sine dårlige resultater. Som så mange har påpekt, det er ikke oss supportere som skal ansette trener og kjøpe spillere. Hvis dere gjør jobben deres, skal vi konsentrere oss om å gjøre jobben vår, og støtte laget. Det trengs.