Toppkamp

Altså. Det gjør vondt. Det gjør fortsatt det. Vi sitter nå her og ser på fotball som vi pleier. TV2 kan by på en såkalt toppkamp i Tippeligaen i kveld. Nummer 1 mot nummer 2. Vi biter oss merke i at den går på TV2, selv om det er Cmore som har førstevalget. Toppkampen var ikke attraktiv nok å velge for Cmore. Vi skjønner dem. For hvordan har egentlig dette skjedd? De to øverste plassene i Tippeligaen er besatt av to tulleklubber. To tulleklubber som ikke trekker seere. Cmore valgte å sende bunnoppgjør i stedet. De to beste klubbene i Norge er to lag som knapt hadde like mange tilskuere som oss i snitt på hjemmebane i fjor. Til sammen.

Ok. Så er det greit. Det er tidlig i sesongen, tabellen har ikke nødvendigvis satt seg. Det er mange poeng å spille om enda. Bla bla bla. Men det er jo ikke sånn. Disse to klubbene har til sammen vunnet Tippeligaen de tre siste årene. Og ligger langt bedre an enn oss allerede i år. Vi har ett poeng mer enn på samme tid i fjor, sier Perry. Ja vel, hva skal vi bruke den informasjonen til egentlig?  Molde hadde før dagens kamp 16 poeng mer enn på samme tid i fjor. Jepp. We kid you not. Og Godset hadde like mange som i fjor. Men hva så? De er jo FORAN oss. Skal vi holde et kurs i å lese tabell?

Så vær så snill. Ikke legg det på det nivået. Legg det heller på George Curtis-nivået; This is a ball. For en spade er en spade. Vi har vært for dårlige. I år. Og i fjor. Og året før. Er det ikke det vi bør fokusere på? Ta deg av det du, Perry, så kan vi sjekke tabeller og annen statistikk.

For det gjør som sagt fortsatt vondt. Vi visste det ville skje en gang. Vi kunne ikke vinne serien hvert år. Hegemoniet ville ikke vare evig. Vi forsto det. Og det gikk da egentlig fint. Rosenborg tapte  gullet, men tilskuerne fortsatte å komme. Vi satte tilskuerrekorder i Tippeligaen samtidig som vi var middelhavsfarer i ligaen. Supporterkulturen i Trondheim blomstret ikke virkelig før vi begynte å få motstand. OK, så var vi ikke flaggskip lenger, men vi var da for faen Rosenborg. “Nordens beste, verdens beste. Du kan sei ka faen du vil”. Det var fortsatt oss mot resten. Ordkrig mellom profilene i ulike klubber. Trondheim mot Oslo. Trondheim mot Bergen. Og så vant vi igjen. Og det var faen så deilig.

Men hva skjedde så? Vi vet ikke. Hvordan kunne dette skje? Norsk fotball domineres av klubber som folk ikke gidder å se på. Småklubber uten apell. Pengedopede klubber fra småbyer på nordvestlandet, og serievinnere fra sentrale strøk som ikke er attraktive nok til å skaffe seg en hovedsponsor. Og med all mulig respekt, dere som heier på Godset. (Molde. Vel, not so much). For fotballen dere spiller er da bra den. Vi skulle ønske vi spilte sånn vi. Og dere vant fortjent i fjor. Men dere klarer bare ikke å få frem så sterke følelser i oss. Sorry.

For hvor er vi oppe i det hele? Vi er vel litt både her og der kan man si. Treneren griper etter halmstrå, gode perioder i det tredje femminuttet etter pause i kamp nummer 4 og vi vet da søren. Vi skal tilbake til noen røtter som ingen vet hva er. Det tar tid å spille inn relasjonene, så derfor bytter vi halve oppstillingen fra kamp til kamp. Halvparten av spillerne spiller i posisjoner som ikke er hverken primær- eller sekundærposisjonen de ble uttalt kjøpt inn til.

Men det kan ikke vi gjøre så fryktelig mye med, kjære tribunegjenger. For vi har ikke glemt hvor vi kommer fra. Vi har ikke glemt hvem vi er. Vi er Rosenborg. Den største klubben i Norge. Ikke bare i fortid, men i all overskuelig fremtid. Vi har den stolteste historien, ja. Men vi har også klart flest supportere. Alltid høyest tilskuersnitt. Mest medieoppmerksomhet. Flest meninger. Mislikt av flest. Så ikke kom å kødd med oss! På fredag er det 16.mai. Det er ikke norsk fotballs festdag. Det er for lengst avkledd som en myte. De fleste klubber har ikke økt tilskuerantall den datoen. Neida, det er vår dag! Så la oss vise Norge det. Rosenborg skal tilbake. Møt opp på Øvre Øst og syng så det gjaller ekko utover Dovrefjell. La oss ta tulleligaen tilbake. Det er VÅR tulleliga. Hvis ikke treneren kan bestemme seg for hvordan vi skal spille, så la oss fortelle det til spillerne. Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl. Fremover, kom igjen no. Sje opp, hær kjæm vi, Norsk fotballs lokomotiv.