Medisin mot mandag

Vi har lagt bak oss en trasig epidemi i Trøndelag. Den har vart i flere år. Men nå er medisinen kommet!

Fire år med fyra-fyra-två, defensiv balanse, ingen bakrom og opp på hesten har gjort noe med det kollektive trønderske humøret. Det hadde vært interessant å se en sammenligning mellom endorfinnivå hos trøndere og Rosenborgs prestasjoner over tid. Det aner oss at at det fant sted et brått skifte i fjor sommer.

I for lang tid nå har mandagene vært en elendig start på arbeidsuka. Det håpet man gikk inn i helga med, ble effektivt knust søndag kveld. Nå starter vi uka med et smil om munnen og en kriblende følelse av glede og forventning til det som skal skje i helga som kommer.

Og medisinen har vært enkel. Den kommer ikke på resept og den går i utgangspunktet aldri tom. Først og fremst består den i et grunnleggende ønske om å angripe. Den består i indreløpere og backer som halser framover så fort sjansen byr seg. Den består i gjenvinning høyt i banen. Den består i en erkjennelse av at å angripe i ubalanse er helt greit når motstanderen ikke evner å slå tilbake. Den består i fire, fem eller seks mann foran mål når innlegget kommer. Og den består i en vilje til å angripe helhjertet selv om vi leder med fire, fem eller seks mål.

Det kommer helt sikkert trangere mandager. Men vi har grunn til å tro at de skal bli færre i år. Og i dag er uansett ikke en sånn mandag, for i går fikk vi nesten en overdose av medisin.

Og denne mandagen er startskuddet for mobiliseringen til et fullsatt Lerkendal på lørdag!