Åpent brev til styret i RBK – “Å ønske seg ambisjoner til jul”

….Eller “put your money where your mouth is” som det heter på godt trøndersk.

Timene går sakte, men sikkert, mot den store dagen, og julefreden er i ferd med å senke seg over de tusen hjem. Også i Trøndelag. Men for mange av oss er det med ei spenning i magen, som ikke skiller seg nevneverdig fra den vi kjente på da vi var små og ventet på å se hva nissen har i sekken.

For på samme måte som at julekvelden var det største på jord i barndommen, så er det slik mange av oss føler det overfor Rosenborg nå. Bortsett fra at følelsen er der året rundt.

I år var vi lenge forberedt på å få kombinere disse to følelsene, nemlig ved å få oppleve at Rosenborg ga oss gaven som sto øverst på ønskelista. Men nå har vi fått en snikende følelse av at ønskelista har forsvunnet i posten på vei til Nordpolen, så vi hadde behov for å skrive ned noen ord før jula ringer inn.

Dette handler ikke om desillusjonerte supportere som tror at 90-tallet kommer tilbake i ei håndvending. Dette handler ikke om at vi ikke tror at fotballen har forandret seg siden den gang, og at vi sitter på løsningen og mener styret er idioter som ikke ser det “alle andre ser”. Det handler ikke om at vi tror på alt vi leser i avisa.

Tvert i mot.

Vi har vært veldig fornøyd med styret i år. Vi applauderte dem for å tørre å stå i mot hylekoret og ta en tøff avgjørelse. Vi var enige om at det måtte gjøres grep i sommer, og vi har hyllet dem for det fra tribunen så sent som ved gullutdelingen i november.

Vi møtte ikke opp på en parodisk samling for det tidligere trenerteamet i etterkant av sparkingen. Vi var fullstendig enige i de uttalte ambisjonene som Koteng fronta på vegne av styret i juli. Det er sånn klubben burde tenke.

Vi tror heller ikke at styret er et one man show, og vet at Koteng er frontfigur på vegne av et styre der det er andre som tar de sportslige vurderingene. Det skulle bare mangle. I motsetning til de som roper høyest i hylekoret, og som sluker alt av spekulasjoner og overskrifter i media, så har vi faktisk vært med å velge dette styret. Vi vet hvordan medlemsdemokratiet fungerer, og vi vet at de som roper høyest om å kaste styret kommer til å være fraværende på dette årsmøtet også.

Men vi kommer til å være der, som vi alltid er. Og nå vil vi benytte anledningen til å rope varsko. Vi vet at det kan komme til å se dumt ut i etterkant når vi får se det endelige resultatet av trenerjakta. Vi håper faktisk på det. Men vi skriver dette likevel, da det er for sent å rope varsko etterpå.

Det er nemlig slik at vi ikke liker det vi ser rundt oss. Vi liker ikke det alle i hylekoret representerer. De representerer alle dem som har forsvunnet rundt oss på tribunen i høst. De representerer dem som ikke kommer til å fornye sesongkortene neste år. Vi er redde for at det blir mange flere av dem hvis det nå viser seg at de siste ryktene i media stemmer.

Vi liker tanken på å hente Horneland til Rosenborg. Vi liker hans tanker rundt det å slå ned på et slapt treningsregime. Vi liker hans måte å stille krav til spillerne på. Vi liker hans tanker om å bygge et solid defensivt fundament i et lag. Vi liker måten han kan minne oss om Bjørn Hansen på.

Men det er nettopp det. Det er Bjørn Hansen han minner oss om, ikke Nils Arne Eggen. Han minner oss ikke om den ubestridte eneren på benken, på brakka og i media. Han minner oss om sidekicken. Vi ser han ikke være den samlende faktoren i klubben. Den faktoren som samler supporterne på kortsiden med de som “alltid har hatt setet sitt på langsiden”. Vi ser han ikke være den dominante faktoren i garderoben i Norges eneste storklubb. Den faktoren som får alle spillerne til å ta seg selv i nakkeskinnet og ønske å bli hakket mer profesjonelle. Den som får spillerne til å ha troa på at man “kan klare alt” i Rosenborg også, man må ikke reise ut for å få drømmene til å nås.

Og når vi ikke ser det, som faktisk er positive til å få ham inn som en del av klubben, hvordan skal man da forvente at hylekoret ser det? De som fortsatt ikke har sluttet å gnåle om at Kåre-sparkingen var en feilavgjørelse, til tross var at den ikke var det. Det kan man ikke forvente. Og det er nettopp derfor man aldri vil lykkes med å selge det inn til massene, uavhengig av hvor sterk Horneland er fotballfaglig.

Da står vi igjen med at dette vil være en løsning, som vi ikke har tro på at har den nødvendige autoriteten til å profesjonalisere spillerstallen slik ambisjonene vi delte med styret i juli tilsier. Og i tillegg er det en løsning som vil føre til at mange av de som har fått nok nå vil vende klubben ryggen. De vil ikke sparke styret, men de vil slutte å møte opp på Lerkendal. De vil ikke fornye sesongkortet sitt heller. Det kommer til å bli færre av oss som møter opp. Engasjementet vil slukne. Og da vil grepene, som ble gjort for å bygge en sterkere klubb, ha den motsatte effekten.

Så skjønner vi at det ikke er alltid slik at man lykkes med den planen man hadde. Sikter man høyt er sjansen for å bomme høyere. De store navnene er vanskeligere å få tak i. Det er ikke alltid det aller største navnet er det beste i lengden heller.

Men går man for ei løsning som ikke ser ut til å være bra nok for hverken spillere eller publikum, så er det snakk om å bygge ambisjonene ned i stedet for opp. Og det var jo ambisjoner vi ønsket oss til jul.

Da Perry var på vei inn til andre runde var vi mange som kom med samme type advarsler. Det ble flåset bort, og latterliggjort. Men vi viste oss å være på ballen. Vi har ikke råd til å gjøre den samme tabben nå. Vi er kanskje et mangehodet troll, men det fører også til at vi har et godt overblikk. Vi vet hva som rører seg på tribunene på Lerkendal. Og vi er redde for det som er i ferd med å skje.

Så er det slik at det ikke lyktes med å skaffe det som sto øverst på lista, ikke gå for det nest beste og forsøk å selge det inn som like bra. Sett det heller på vent, og vent med å levere gaven til man har funnet det vi alle ønsker oss. Det var ambisjoner vi ønsket oss, ikke en hvilken som helst gave, bare for å ha noe å gi.